Når jeg var yngre drømte jeg endel
Spesielt drømte jeg endel om å bli proff.
Jeg skulle bli håndballproff.
En ny Cecilie Leganger.
Ingen over, ingen under, ingen ved siden av.
Jeg nådde meg noen av målene mine,
innen håndballkarrieren.
Som f.eks noen landslagssamlinger,
uttak på regionslag... Osv osv...
Men, så skjedde jo det som selvfølgelig
Men, så skjedde jo det som selvfølgelig
måtte skje med min uflaks.
5 september 2005 røk korsbåndet,
menisken, og jeg brista kneet.
Snakk om nedtur.
Jeg forsto fort at jeg måtte begynne
drømme nye drømme.
Finne nye målsetninger.
Men hva skulle jeg ta meg til.
Hva skulle bli mitt nye kall?
Finne nye målsetninger.
Men hva skulle jeg ta meg til.
Hva skulle bli mitt nye kall?
Jeg startet med håndball igjen omtrent
ett år senere...
4 dager gikk det fra min første fulle
håndballtrening,
og til det sa PANG i kneet igjen.
(bokstavelig talt).
(bokstavelig talt).
Måtte innse nok ett nederlag.
Kneet var ødelagt
Kneet var ødelagt
- igjen....
Denne gangen bare menisken,
men mye mye vondere enn første gang.
Ny periode med operasjon, opptrening,
og senere håndball igjen.
Men målene mine var redusert.
Jeg forsto at jeg ikke kunne bli best.
Jeg forsto at jeg ikke kunne bli best.
Jeg forsto at jeg måtte legge lista lavere.
At jeg ikke var villig til å ofre det det ville koste.
Valgte jeg rett...?
2 kommentarer:
Noen ting vet man aldri med sikkerhet. Det som dog er sikkert; Det bare du som kan telle, bare du som kan drømme dine drømmer (heldigvis!) :-)
Skjønner virkelig ikke hvorfor det står at den øverste kommentaren er fjernet av forfatteren,
for regner med at jeg er forfatteren, men jeg har ikke sletta noen kommentarer...
Legg inn en kommentar