Bloggstopp....

Merker jula har tatt på, ikke bare med tanke på vekta, men også med bloggingen. Etterhvert som pila på vekta øker, øker også tiltake til å sette seg ned og skrive noen få ord på bloggen. Skal det virkelig være så vanskelig, tenker jeg. Skal ikke ordene på en blogg komme av seg selv, sånn helt uten videre. Bare fordi de har lyst? Men neida, ordene kommer ikke til meg. Tanken med dårlig samvittighet fordi jeg ikke har skrevet noe, men burde ha gjort kommer igjen, nesten hver time. Så for at blogger-spøkelses ikke skal skremme meg altformye velger jeg derfor å blogge litt igjen i dag.

Men, mitt neste spørsmål, som får tankene enda mer i sving, som faktisk er årsaken til at bloggen står uten nye innlegg er hva jeg skal finne på å blogge om. Skal jeg blogge om vært? Skal jeg blogge om bilen min som nekter å starte, skal jeg blogge om lommeboka jeg hadde reist fra når jeg skulle reise på butikken? Skal jeg blogge om at jeg må opp klokka 5.30 i morgen, noe som er under 6 timer til?? NEI, jeg vet jammen ikke hvor jeg skal begynne. Hva dere ønsker at jeg skal blogge om. Dere må gjerne skrive ønskeliste på bloggerinnlegg (altså hva jeg kan blogge om) for jeg merker livet mitt er lite spennende om dagen. Er ikke så masse nytt som skjer, og det lille som skjer vil jeg faktisk velge å holde for meg selv. Ikke fordi jeg gjør noe galt eller noe sånt, men bare av den enkle grunn at jeg ikke syns det har noe å gjøre svart på hvitt ute på internettet...

Jeg velger alikevell å blogge litt om høydepunket mitt, på flere uker. Historien er nemmelig slik. Noen uker før jul satt Sandra og jeg laina opp klokka ni. Det var jo ungemødrekveld, og i tradisjon tro satt vi i hver vår sofa nede hos Sandra. Noen godt å spise hadde vi også fått på bordet. Vi var klare. Men en uhyggelig overraskelse kom snikende. Unge mødre hadde tatt juleferie, også uten å si ifra til oss. Snakk om nedtur. Så nå har vi altså ventet, i 4 lange uker på ukas høydepunkt! Sandra hadde kjøp inn ost og kjeks, vi klarte lirke ut noen isbiter (bokstavelig talt) av isbit maskinen - og konkluderte med at en halvtimes unge mødre var alt for lite - i hvertfall når de har klart å putte reklamepause midt inni.

Ellers har jeg noe å glede meg til i slutten av uka... Gru/glede er vel ett mer riktig ord. Jeg har nemmelig takka ja til å være hårmodell. Og jeg er rett og slett pissnervøs. Livredd for hva de kan finne på av rariteter med håret mitt. Hvilken farge de velger, men mest av alt - hvor kort det blir. Frykter mest av alt at jeg skal ende opp med guttekort hår, og det er skikkelig angst å tenke på :S Men jeg lover at jeg skal legge ut både før og etter bilder til dere... ( men ha meg unnskyldt hvis det blir alt for ille - da blir jeg boende i lue frem til jeg får langt hår igjen...)