Hormonell jeg?

Er ingenting som skal til om dagen før jeg tar til tårene.
Jeg kan gråte, gråte, gråte og gråte.
Strie strømmer renner ut av øynene mine,

uten egentlig noen som helst grunn.
Jeg syns fryktelig synd på meg selv,

jeg setter meg inn i andres situasjoner og

synes fryktelig synd på dem.

Jeg trenger forslåelse,

jeg trenger omsorg.
Jeg gråter som en liten baby,

vil sitte på fanget,

bli stryki i håret og på ryggen.
Jeg vil ha noen som sier:

det går bra, Hege...

Det er bare det at jeg vet ikke hvorfor jeg gråter.