Etter jeg hadde skrevet innlegget i sta, med alle spørsmålene og forundringene jeg har her i livet ble jeg sittende og tenke en stund. Jeg kom til å tenke på hvem jeg egentlig er, hvorfor jeg har blitt den personen jeg har blitt. Hva som gjør at jeg er den jeg er i dag, og hvorfor har jeg de relasjonene til menneskene rundt meg som jeg har.
Ta for eksempel familien min, hvorfor endte jeg opp nettopp i denne familien. Hva har jeg tilført familien som til sammen utgjør noe bra og positivt. Og har jeg egentlig tilført noe positivitet – for når jeg tenker meg om, så er det kanskje ovenfor mine aller nærmeste jeg viser frem mine dårlige sider. Det er ovenfor dem jeg tør vise meg selv uten filter. De kjenner meg best fra innerst til ytterst – men igjen, er det riktig da? For hva med alle vennene mine, som får vite alt det jeg ikke snakker med NOEN andre om… Og hvorfor ble akkurat de vennene, mine venner?
I forhold til familie hadde jeg jo ikke noe valg, jeg ble plassert i en familie, bestående av en mor, en far og en storesøster. Og så kom jeg da, en junidag for 22 år siden. Nettopp til denne familien. De hadde ikke valgt meg de heller, de hadde bare bestilt en ny verdensborger, og tilfeldighetene gjorde at den nye verdensboreren var nettopp meg. De viste ikke noen ting om den lille som bodde der inni magen, og som så dagens lys denne søndags formiddagen i 1987. Jeg ble tildelt rollen som lillesøster, som datter, som barnebarn, som niese, som kusine. Og de tildelte meg navnet Hege, for at jeg skulle bli en selvstendig og enestående person.
Så videre ble jeg tildelt rollen som ett av barna hos dagmamma ”Mor Grete”. Jeg husker ikke så mye fra den tiden, men jeg kan tenke tilbake på det og husker bare noen små små glimt. Jeg tenker ofte på at Mor Grete var med på å forme meg til personen jeg er i dag, selv om jeg ikke var stort gammel når jeg tilbrakte dagene mine hos henne. Noe av det jeg faktisk husker aller best fra tiden hos min Mor Grete, var en episode der et av de mindre barna, som for øvrig også var bleiebarn, hadde gjort i bleia si…. Når sant skal sies var bæsjebleier noe av det verste jeg kunne tenke meg, og ble ALDRI i verden med inn på badet for å observere det som hadde skjedd.. Isteden tildelte Mor Grete meg rollen som ansvarlig blant de andre barna mens hun tok oppgaven som bleieskiftsarbeider. Jeg tenker noen ganger, at det kan ha vært Mor Grete som valgte min rolle som senere barnehagetante – allerede den gangen. Og sikkert også meget ubevisst. Hvem vet?
Så videre ble det til at vi flyttet på oss, og jeg ble igjen tildelt rollen som barn hos dagmamma, og i barnepark. Denne tiden husker jeg faktisk enda mindre fra, så den skal jeg la vær å nevne i store trekk.
Senere vokste jeg til og ble tildelt rollen som barneskoleelev. Jeg var nok veldig stolt kan jeg tenke meg, den dagen jeg endelig var blitt skolejente. Og med det å bli skolejente kom også noen av de selvstendige valgene jeg måtte ta her i livet.. Jeg måtte velge min omgangskrets. På det området vil jeg si at vi var heldige på en måte, i og med at vi kun var 5 jenter (senere bare 3 jenter i klassen) men på en annen måte var vi nok riktig riktig uheldige, som ikke fikk friheten til å finne en venn som var mest mulig lik seg selv. Denne tiden ble preget av mange feile valg, av mange rare handlinger, av mye sjalusi, uvisshet, krangling. Når man senere ser tilbake på det, og innser at man omtrent ikke har kontakt med noen av personene dette gjaldt, kan man spørre seg om det var verdt det. Og JA – det har absolutt lært meg til å bli enda mer klar på hva slags venner jeg ønsker, hva jeg trenger i en venn. Hva som betyr noe for meg. Jeg valgte i barneskoletiden rollen som noens venner, kanskje på feil premisser, men på den tiden virket alt så rett. Det var det riktige å gjøre, og jeg har nok blitt den jeg har blitt mye på grunn av mine tilvalgte og selvvalgte opplevelser blant gamle venner i den perioden.
Så ble jeg tildelt rollen som ungdomsskole jente. Det ble et større miljø, enda mer usikkerhet og forvirring inni meg. Jeg strevde meg å bli tilfreds, jeg strevde veldig med å finne meg selv. Jeg strevde nok en gang med å finne venner, gode venner, riktige venner, og lykkes vel ikke helt med det der heller. Jeg ble klar over hvor store forskjeller det var på å bli godtatt, på å bli en del av gjengen – til det å stå på sidelinjen, observere, være alene. Disse tingene har nok også vært med på å forme meg til den jeg er i dag.
Videre ble det videregående skole som kallet, og her startet virkelig forvirringene, ensomheten, og usikkerheten å melde sin ankomst. Jeg var ikke lenger sikker på hvem jeg var, hva jeg ville bli, om noen i det hele tatt så meg. Hvem var jeg for de andre. Hva betydde egentlig jeg? Jeg ble mer og mer redd for å tørre være meg selv, jeg gjorde hva jeg kunne for å bli likt, for at noen skulle bry seg om meg. Men nok en gang satt jeg igjen med følelsen av å mislykkes, og klarte å løsrive meg fra rollen som videregående elev, ved å droppe ut av skolen ett år før tiden. Noen kan spørre seg om det var det rette å gjøre. Hva ville jeg i dag ha gjort dersom jeg hadde fullført det siste året. Men desto mer jeg tenker på det, desto mer fornøyd er jeg med valget jeg valgte å ta da. Jeg slapp å grue meg for å gå på skolen, jeg slapp å lengte hjem hvert eneste minutt i løpet av dagen. Jeg slapp usikkerheten inni meg om det å være alene. Jeg var endelig FRI!
Senere valgte jeg selv rollen som arbeidstaker. Som en av de aller første selvvalgte rollene her i livet (sånn utenom rollen som medspiller på håndballag osv. men tenkte ikke å ta det med i denne omgang). Jeg valgte å bli arbeidstaker, tjene mine egne penger, se hva som virkelig var livets mening. Jeg fikk meg raskt jobb, var veldig usikker idet jeg startet, men endelig begynte selvfølelsen å løsne. Selvtilliten meldte smått sin ankomst, jeg ble godtatt, jeg var nyttig, folk hadde behov for den jobben jeg gjorde. Jeg fikk kontakt med personer som var med på å få meg til å se positivt på livet igjen. HELDIGVIS!
Enda en ny rolle som arbeidstaker i en ny jobb. Nok en gang følelsen av å være nyttig. Av å bety noe for noen, akkurat der hvor du er og akkurat som du er. For en herlig følelse det er!
SÅ vil jeg fortelle litt om mine aller viktigste selvvalgte roller her i livet.
Jeg valgte nemlig å bli KJÆRESTE for 4 år siden. En rolle jeg ikke tidligere hadde særlig god erfaring med. I allefall ikke med en 9 år eldre gutt. Men endelig greide noen å få meg til å forstå at jeg hadde egne meninger, jeg skulle tørre si hva jeg ville, hva jeg ønsket. Slutte og gjøre ting, fordi jeg trodde jeg måtte. Jeg, nettopp JEG, var en selvstendig person, som kunne ta de valgene jeg ville, uten å tenke på hva andre måtte synes og tenke. Jeg fikk oppmuntringer, positive tilbakemeldinger på MINE VALG, og jeg begynte endelig å legge livet til rette på MIN måte.
Så har jeg valgt rollen som VENN, endelig har jeg greid å finne gode venner, riktige venner. Venner som gjør meg godt, og venner jeg ikke må kjempe om å ha. Venner som tar meg for den jeg er, venner som også får se meg uten filter, vite sannheter ingen andre vet. Venner jeg vet å sette pris på, og venner jeg vet setter pris på meg! Venner som kan fortelle meg det de vil, venner som forteller meg sannheter, og som backer meg opp når jeg trenger oppbacking. Venner jeg blir glad av å høre fra, venner jeg lurer på hva gjør. Endelig har også jeg greid å få slike venner. Endelig har jeg greid velge rollen som en god venn – ikke bare ovenfor en person, men ovenfor mange..
Jeg har valgt rollen å være den Hege jeg er i dag, den Hege jeg er i ferd med å bli. Den Hege som blir ett resultat av alle valgene jeg i dag velger å ta, bevist men også ubevist. De valgene jeg tar, er med på å forme meg, og til og igjen videreutvikle meg som person, enten til det positive, eller det negative. Det er det ingen som vet.
Det er også noen ufrivillige opplevelser man gjennomgår som er med på at jeg er den personen jeg er, og den personen jeg kommer til å bli. Alle utfordringene som dukker opp, man må takle de, la de gå inn over seg, og alltid komme til en løsning på dem. De er med på å få meg inn i rollen som Hege, ovenfor arbeidskollegaer, familiemedlemmer, venner, og ellers andre jeg måtte møte på min ferd. Ta meg for den jeg er i dag, ikke for den jeg var i går. Det jeg har opplevd her i livet, gjør meg til den personen jeg er her – HER OG NÅ!
Håper virkelig jeg slipper den inderlige sorgen det er 
